Io (måne)

Io
Io highest resolution true color.jpg
Bilde av Io. Den mørke flekken like til venstre for midten er den aktive vulkanen Prometheus. Hvitaktige sletter på hver side av vulkanen er belagt med svoveldioksidfrost fra vulkanen. Gulere regioner har høyere andel av svovel.
Oppdagelse
Oppdaget avGalileo Galilei
Oppdaget8. januar 1610[1]
Baneparametre
Periapsis420 000 km
Apoapsis423 400 km
Gjennomsnittlig baneradius421 700 km
0,00282 AE
Eksentrisitet0,0041
Omløpstid1,769137786 jorddøgn
Gjennomsnittsfart17,334 km/s
Inklinasjon2,21°[a]
ModerplanetJupiter
Fysiske egenskaper
Dimensjoner3 660,0 × 3 637,4 × 3 630,6 km[S 1]
Gjennomsnittlig radius1 821,3 km[S 1]
Overflatens areal41 910 000 km²
Volum25 300 000 000 km³
Masse8,9319E+22 kg
Middeltetthet3,528 g/cm³
Gravitasjon ved ekvator1,796 m/s²
0,184 g
Unnslipningshastighet2,558 km/s
Rotasjonshastighet ved ekvator271 km/t
75,28 m/s
RotasjonBundet
Overflaterefleksjon0,63 ± 0.02[2]
Overflatetemperaturminsnittmax
Overflate90 K110 K130 K[S 2]


Atmosfæriske egenskaper
Sammensetning90% svoveldioksid

Io eller Jupiter I, er den innerste av de fire galileiske månene og den femte av månene som kretser rundt planeten Jupiter. Den har en diameter på 3 462 km, og er den fjerde største månen i solsystemet. Månen er oppkalt etter figuren Io, en prestinne for Hera i Argos som ble en av elskerinnene til Zevs.

Med over 400 aktive vulkaner er Io et av de mest geologisk aktive objektene i solsystemet.[S 3][S 4] Aktiviteten skyldes tidevannsoppvarming fra friksjon som genereres på innsiden av Io når den dras mellom Jupiter og de andre galileiske månene – Europa, Ganymedes og Callisto. Flere av vulkanene produserer søyler av svovel og svoveldioksid som stiger inntil 500 km over overflaten. Aktive vulkaner står for mange av Ios unike formasjoner. Vulkanske søyler og lavastrømmer produserer store overflateendringer og fargelegger overflaten i nyanser av gult, rødt, hvitt, sort og grønt, hovedsakelig på grunn av allotroper og sammensetninger av svovel. Tallrike lavastrømmer, flere over 500 km i lengde, er tydelige på overflaten. Vulkanismen gir materialer til Ios tynne, flekkvise atmosfære og Jupiters utvidete magnetosfære. Det oppvirvlede materialet produserer også en torus av plasma rundt Jupiter.

Mer enn 100 fjell har blitt løftet av kompresjon i bunnen av månens silikatskorpe. Noen av toppene er høyere enn Mount Everestjorden.[S 5] Ulikt de fleste satellittene i det ytre solsystemet, som primært er sammensatt av vannholdig is, består Io hovedsakelig av silikate bergarter som omgir en smeltet kjerne av jern eller jernsulfid. Overflaten domineres av omfattende sletter belagt med frossen svovel eller svoveldioksid.

Io spilte en betydelig rolle for astronomiens utvikling i det 17. og 18. århundre. Månen ble oppdaget av Galileo Galilei i 1610, sammen med de andre galileiske månene. Oppdagelsen fremmet innføringen av Kopernikus' modell over solsystemet, utviklingen av Keplers lov om bevegelse og de første målingene av lysets hastighet. På slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet ble det mulig å se store overflateformasjoner som de mørke røde regionene ved polene og de lyse ved ekvator.

I 1979 avdekket to Voyager-sonder en geologisk aktiv verden med vulkanske formasjoner, store fjell og en ung overflate uten noen opplagte nedslagskratre. Galileo-sonden utførte flere nære forbiflyvninger på 1990-tallet og tidlig på 2000-tallet og samlet data om Ios indre struktur og overflatens sammensetning. Romsondene avdekket også forbindelsen med Jupiters magnetosfære og et strålingsbelte sentrert på Ios bane. Io mottar ca. 3 600 rem (36 Sv) med stråling per dag.[3]

Ytterligere observasjoner har blitt gjennomført av Cassini-Huygens i 2000 og New Horizons i 2007, så vel som av bakkebaserte teleskoper og Hubble-teleskopet etter hvert som teknologien utviklet seg.

Andre språk
norsk nynorsk: Jupitermånen Io
dansk: Io (måne)
svenska: Io (måne)
íslenska: Íó (tungl)
Afrikaans: Io (maan)
Alemannisch: Io (Mond)
العربية: آيو (قمر)
asturianu: Ío (lluna)
azərbaycanca: İo
تۆرکجه: آیو (قمر)
Bân-lâm-gú: Io (oē-chheⁿ)
беларуская: Іо (спадарожнік)
беларуская (тарашкевіца)‎: Іо (спадарожнік Юпітэра)
български: Йо (спътник)
bosanski: Ija (satelit)
brezhoneg: Io (loarenn)
Чӑвашла: Ио (спутник)
čeština: Io (měsíc)
corsu: Io
Cymraeg: Io (lloeren)
Deutsch: Io (Mond)
eesti: Io (kuu)
Ελληνικά: Ιώ (δορυφόρος)
English: Io (moon)
español: Ío (satélite)
Esperanto: Ioo (luno)
euskara: Io
فارسی: آیو (قمر)
français: Io (lune)
Gaeilge: Io (gealach)
galego: Ío (lúa)
한국어: 이오 (위성)
հայերեն: Իո (արբանյակ)
हिन्दी: आयो (उपग्रह)
hrvatski: Ija (mjesec)
Bahasa Indonesia: Io
italiano: Io (astronomia)
עברית: איו (ירח)
ქართული: იო
қазақша: Ио (серік)
Кыргызча: Ио
latviešu: Jo (pavadonis)
Lëtzebuergesch: Io (Mound)
лезги: Ио
lietuvių: Ijo (palydovas)
magyar: Ió (hold)
македонски: Ија (месечина)
മലയാളം: അയോ
Bahasa Melayu: Io (bulan)
Mìng-dĕ̤ng-ngṳ̄: Io (ôi-sĭng)
Mirandés: Io
монгол: Ио (дагуул)
Nederlands: Io (maan)
日本語: イオ (衛星)
occitan: Io (luna)
پنجابی: آئیو
Plattdüütsch: Io (Maand)
português: Io (satélite)
română: Io (satelit)
русский: Ио (спутник)
Scots: Io (muin)
sicilianu: Io (satèlliti)
සිංහල: අයෝ
Simple English: Io (moon)
سنڌي: آيو
slovenčina: Io (mesiac)
slovenščina: Io (luna)
српски / srpski: Ија (сателит)
srpskohrvatski / српскохрватски: Io (mjesec)
suomi: Io (kuu)
Tagalog: Io (buwan)
татарча/tatarça: Ио (иярчен)
тоҷикӣ: Ио (радиф)
Türkçe: İo (uydu)
українська: Іо (супутник)
Tiếng Việt: Io (vệ tinh)
文言: 木衛一
Winaray: Io (bulan)
吴语: 木卫一
粵語: 木衛一
中文: 木卫一